Sist søndag var sesongens viktigste kamp så lang i år. Ikke bare pga 3 poeng og tabellsituasjonen, men også pga motstander. Jeg har alltid vært av de som har mistenkt norske fans som "hater" City for å være folk på jakt etter cred. Samme gjelder selvsagt en Liverpoolsupporter som hater Everton mer enn United. Bollocks! De finnes så og si ikke i Norge, og selv om enkelte påstår det lyver de i alle fall til deg, og sannsynligvis ovenfor seg selv også om de virkelig tror det. For en norsk Unitedsupporter, med unntak av de som har bodd i Manchester i flere år vil jeg si det er rimelig unaturlig å rangere City som en større rival enn både Liverpool og Arsenal og også de siste årene nå Chelsea. Hvorfor skal vi hate City? De har ikke vunnet noe siden 76 og har jo ikke vært en trussel i ligaen på år og dag. Vi er ikke vokst opp med denne rivaliseringen. Vi merker ikke på naboen eller folkene på skolen at det er derby til helgen. De fleste i Norge "hater" nabolaget fordi det er meningen. Ikke for så mye mere med mindre man faktisk er på samme nivå kvalitetsmessig.
Likevel ble oppladningen til kampen sist helg. En av grunnene er at vi tapte mot City begge kampene i fjor, hvor jeg var på den ene og så det som sannsynligvis var fjorårets svakeste Unitedkamp. Revansjelysten var stor. Nr 2 var tabellsituasjonen United var i, der man måtte vinne. Nr 3 var den elendige borte statistikken i år og nr. 4 var at det faktisk var derby day i Manchester, og man viste hvor mye dette ville bety for de lokale, noe som selvsagt bidrar til bedre stemning. Skal ærlig innrømme forventningene før denne kampen var fryktelig store.
Hadde fikset 2 billetter denne kampen, men eieren av den andre, Sasa ble rimelig sen. Etter å ha forsovet seg endte han med å ta taxi fra Wales for å ankomme stadion 13.10 med kickoff halv 2. Hehe, 150 velbrukte pund føler jeg. Hahaha. Uansett var det lett å merke at det var noe spesielt for de lokale. For mange Unitedfans virker det som om Liverpool likevel er det verste, men dette er jo utvilsomt den største kampen City har i året. For første gang på bortekamp denne sesongen har vi blitt skjelt ut, blitt kalt og sunget nedsettende ting til. På samme måte som man har lyst til å svare med samme mynt blir man nesten litt glad. Er det en gang man kan stå og ta imot drit er det fra en Citysupporter på motsatt side av et gjerde. Hadde det vært klapp på skuldra og lykke til hadde i alle fall jeg vært mer skuffet. Man jeg jo på leting etter den spesielle stemningen. En stemning man sannsynligvis aldri finner igjen i England nå til dags, mulig med et unntak av et par kamper oppe i Skottland, men man håper allikevel. Et steg på veien mot den stemningen er temperaturen, fyringen før og under kampen. Mens jeg sto å ventet på Sasa utenfor kunne man høre stemningen inne under tribunen så man har egentlig bare lyst til å komme seg inn. "Who the fuck are Man United" fra de laserblås side av skillet, svart med "Who the fuck are Man United" fra de rød. "City, City, best team in the land and world". "Champions of
Etter hvert kom altså Sasa løpende og vi kom oss inn under tribunen. Var egentlig bare å gå og finne plassen som denne gangen var veldig bra. Rad W på nedre del der øverste var Dobbel H eller noe sånt, på det midterste Unitedfeltet .Virket også som om den beste stemningen denne gangen var på nedre del og ikke øvre. Det som var skuffende inne på stadion var at Cityfansen ikke klarte å ta med seg den gode stemningen fra under tribunen og inn på setene. Unitedfansen var totalt overlegne. Spørsmålet dukker jo da opp om hva som egentlig er ønskelig? Om vi skal synge rævva av de eller om det skal være sangkonkurranse frem og tilbake? Søndag var det i alle fall ingen sangkonkurranse, men når stemningen var så god som den var er det vel egentlig å foretrekke. Første omgangen ble dominert av et meget godt Unitedlag, med en strålende backfirer der Rafael noe overraskende fikk sjansen fra start. Gamblingen på høyreback viste seg dog som særdeles suksessfull med en Robinho nesten uke av kampen. Når Rooney satte returen fra Carrick eksploderte det selvsagt i borteseksjonen. Må ærlig innrømme jeg trodde det var Fletcher som hadde scoret helt til jeg kom hjem, da de annonserte skotten som målscorer på stadion og vi var for opptatt med å feire selv til å legge merke til at det var Rooney som løp over halve banen.
Etter en kjapp øl i pausen (hvor jeg forøvrig klarte å søle midt i skallen på en idiot bak meg i køen) startet andre omgang litt dødere enn første. Det tok nok et timinutt før stemningen tok seg opp igjen som den var før pause. I tillegg han City bedre med nå, uten å produsere det helt store, selv om man skulle tro det, tatt i betraktning Cityfansens jubel når Kompany bare pælma ballen
Stemningen holdt seg god ut omgangen og kampens høydepunkt stemningsmessig kom i 2. omgang med "My old man". Selv om volumet etter noen repetisjoner falt litt midtveis i sangen løftet det seg alltid igjen på de to siste linjene med "To be ca City fan, all together now!" og sangen gikk nok i alle fall 7-8 ganger. Sjelden kost og som sagt tidligere et kvalitetstegn.
Med 4 minutter overtid ble det i alle fall tid til en siste sjanse for City. Fra å være sikker på Citymål der man kunne lese overskriftene i morgendagens aviser kontret United og hadde det ikke vært for en ubesluttsom Giggs, eller en Hart på et meget bra returløp hadde nok United fått mål og da i form av Rooneys skudd fra
Uansett ble det en langt mer behagelig gåtur inn til byen etter dette resultatet og med Arsenalseier senere på dagen og uavgjort på Anfield dagen etter er vi for alvor med i striden igjen. Men vi har vel kanskje aldri vært ute av den heller?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar