Bolton Away

Lokaloppgjør i Greater Manchester med store spørsmålstegn omkring skadesituasjonen til de røde. Johnny Evans og Carlos Tevez passerte heldigvis fitnesstestene på formiddagen, noe som skulle vise seg å bli rimelig avgjørende for utfallet på kampen.

Kampen startet rimelig rolig med mye kriging og lite spill. Den som utmerket seg mest de første 25 var Makukula på Bolton som tydeligvis skulle vise seg frem etter overgangen fra Portugal. Trist for han at han har missforstått så radikalt hvordan man skal lage seg et navn. Klovnen mokket ned Vidic bakfra 3 sekunder etter ballen ble spilt og fikk selvsagt gult kort. Første omgang forløp rimelig stille der Ronaldo nok burde gitt United ledelsen på en heading. Stemningen var varierende, men tidvis bra og Boltonfansen overraskende bra. Omgangens høydepunkt var nok når hjemmefansen dro igang "Who the fuck are Man United", for at vi så tok fullstendig over og sang gjennom sangen flere ganger selv. Like etterpå dro vi i gang "Wanky Wanderers" hvor de svarte med samme mynt og sang med selv. Et herlig eksempel på selvironi og humor som kjennetegner gode fotballfans (nå er det ikke dermed sagt at Boltonfansen er det da, men).

Andre omgang ble litt mer hektisk for Jaaskeleinen og Boltonforsvaret, men United manglet det lille ekstra. Ronaldo var kanskje den beste spilleren hos oss, men det nest siste, og siste manglet som regel. En periode var det nesten skytevegring på Unitedspillerne og man kunne spørre seg om flere av de burde skaffe seg noen skikkelige baller. Ekstremt frustrerende er det i alle fall å se på. Ikke lenge før slutt fikk Bolton kampens største sjangse da et knallhardt innlegg eller feilberegnet skudd smalt i skallen på Kevin Davies på 5 meter, men styringen på ballen gikk heldigvis over.

I det 89. minuttet kom avgjørelsen. Ryan Giggs vendte opp på midtstreken og spilte Tevez som med litt hell fikk med seg ballen og la etter hvert inn til Berbatov. Bulgareren stanget ballen forbi Jaaskeleinen og kortsiden bak målet eksploderte. En sinnsyk følelse av lettelse og glede, rett og slett en rus man ikke får igjen andre plasser. Adrenalinet både pumper og bobler og man hopper opp og ned av utmattelse. GET IN! Gud bedre så irriterende og frustrerende det kan være å stange i en kamp, eller rett og slett se de 11 røde spille langt under pari, men ingenting er som et sent vinnermål. Følelsen var lik etter Vidics seiersmål på overtid mot Middlesbrough, og følelsen er ubeskrivelig. Etter Berbatovs mål fulgte vi selvsagt opp med både "We shall not be moved" og "Who the fuck are Man United". Priceless!

Manchester United vs. Wigan Athletic

United fikk en drømmestart når Rooney satte inn 1 - 0 etter innlegg av Ronaldo etter bare minuttet spilt av første omgang. For min egen del var det derimot Rooneys skade som satt best igjen etter kampen.

Bekymringen for skaden på en ny nøkkelspiller var stor når Rooney gikk av banen så tidlig, og som fryktet var det en strekk på angrepsspilleren. 3 - 5 uker uten Rooney i et så hektisk kampprogram er vel noe av det siste de fleste Unitedsupportere kunne tenke seg. Heldigvis er ingen av kampene i ettertid blandt de værste, og han skal være tilbake i god tid før vi drar til Milano i slutten av februar. Bortsett fra dette skjedde det så og si ingenting nevneverdig. John O'Shea spilte til årsværste og Antonio Valencia på Wigans høyrekant viste hvorfor han er så ettertraktet. Det gjorde også Wilson Palacios som nå har meldt overgang til Tottenham. Seier 1 - 0 i en dårlig kamp der særlig andre omgang var direkte kjedelig og skade på en av de absolutte nøkkelspillerne. Men 3 poeng som er særdeles viktig for tabellens del.

That's Why We're Champions!

Første kamp etter juleferien - endelig, med fire uker siden forrige kamp borte mot Tottenham. Et kjærkomment avbrekk i eksamenslesingen med hjemmekamp mot fjorårets tapende finalist i CL og nr. 2 i ligaen; Chelsea.

I suget etter kamp ble denne dagen startet relativt tidlig med en tur til Bishop Blaize. Møtte fort Øyvind og etter hvert Jon Martin, mens Sasa ble stående utenfor og titte inn vinduet. Stemningen på denne kampen tok seg betraktelig opp fra det generelle nivået som har vært før kamp tidligere i år, og bare mot Celtic denne sesongen har stemningen vært like god. Det er synd og si det, men på mange måter har Bishop Blaize fulgt Old Trafford i forhold til stemning. Det virker nesten som om det må et topplag til før folk gidder å gi det lille ekstra. Denne gangen var det også rimelig mye nordmenn der inne, noe som i seg selv ikke er noe problem så lenge de bidrar til stemningen. Om de gjorde det denne dagen er heller usikkert, men om de ikke gjorde det druknet de uansett i de andre som virket rimelig innstilt på å løfte taket. Et lite øyeblikk ble det dog rimelig stille inne på puben og det var når lagoppstillingen kom på skjermen. Insidere som vi er hadde vi selvsagt fått den for lenge siden, men den var nesten like overraskende selv for andre gang. Fletcher - Giggs på sentral midtbane. Mange som også inkluderer undertegnede var rimelig skeptiske, men det er vel en grunn til at det ikke er oss som styrer skuta også.

Veldig fornøyd med lydnivået på Bishop, men rimelig pessimistisk kom vi oss inn på stadion like før kick off. Kampen åpnet noe nervøst på tribunene med litt synging nå og da, men ikke det helt store. Mye hån mot John Terry selvsagt. Hadde han ikke vært en slik idiot selv kunne man nesten hatt litt medfølelse for mannen, men en slik tosk kan man vanskelig få sympati for, med mindre man holder med de blå. Kampen var rimelig jevn i første omgang som først ble dramatisk i siste ordinre minutt. Først ved en omdiskutert annulering fra en innøvd cornervariant for så at Vidic stanget påfølgende corner i mål. Årets beste spiller styrte headingen ned i bakken og i nettmaskene via håndne til Cech. Nesten like gledelig som målet i seg selv var gleden i ansiktet på Jonny Evans når man ser det i reprise. Fantastiske bilder. Som året før scoret altså United like før pausesignalet, denne gangen også på et hodestøt og United tok med seg momentumet inn til pause. Stemningen under tribunen var ikke overraskende høy etter målet og det ble stort sett sunget i sammenhengede femten før vi gikk opp igjen til andre omgang. Som en liten kuriositet kan det nevnes at det var John Terry som ikke klarte å følge Vida på 1 - 0.

Ryan Giggs sto frem som United beste i første omgang og den spilleren som virkelig tok tak. Veteranen som mange, meg selv inkludert, men da helst som ving har satt spørsmålstegn ved viste seg bare enda bedre i andre omgang. Særlig måten han startet angrep ved å forsere mellom Chelseas ledd med ball og skape ubalanse viste seg som et stort angrepsvåpen. Når han i tillegg tok enkelte returløp som om han skulle være 20 for så å gi Jonny Evans inn så ørene flagrer må dette bare varme et Unitedhjerte. United gikk opp til 2 - 0 etter mål av Rooney og den versjonen av "We shall not be moved" som gikk på Old Trafford da står ikke mye tilbake for den Celtic dro i gang på Parkhead i høst. Det er i alle fall den beste enkeltsangen jeg har opplevd på Old Trafford og ga nesten tårer i øynene. Video "We shall not be moved" kan man se her: http://www.dailymotion.com/video/x8035i_we-shall-not-be-moved_sport

Etter 2 - 0 virket det som om manges nerver roet seg og man kunne konsentrere seg mer av å nyte matchen. Da steg også stemningen og fra Rooneys mål og ut var det veldig bra og det mest imponerende jeg har opplevd på Old Trafford så langt. Så og si bra trykk hele kampen gjennom og i dødtiden var det stort sett ett og annet hånrop mot Terry som gjorde at det ikke dødde helt ut. For å gjøre ydmykelsen komplett satte Berbatov inn 3 - 0 like før slutt. Som Andy Gray så fint sa for Sky Sports:

"An emphatic statement from the Champions has just been made today".

Tottenham Away

Siste kamp før hjemreise var 3. bortetur til London for året og Tottenham på White Hart Lane. En lang dag med våte sko og håpløs tog/tube tilknytning til stadion.

Møtte Marcus, Kim og tre kamerater av Kim på Kings Cross før ferden gikk videre i leting etter en bortepub. Vi hadde et par tips om hvor det var å finne røde på bortetur så vi tok tuben et lite stykke nordover og hoppet inn i taxier derfra. Den første vi skulle prøve viste seg å være nedlagt, mens den andre bare var fulle av Spursfans. Vi ble så pekt i retning av en 3. pub og etter litt frem og tilbake med spørring kom vi frem. Dette må være første gang jeg har blitt kroppsvisitert for å komme inn på en pub, men med Liverpoolsupportere inne på puben var vel knivfaren såpass stor at man måtte visitere alle. Dette var heller ikke noen ren bortepub i den forstand, men vi satt oss ned og tok noen øl. Liverpool - Hull gikk samtidig og ble vist samtidig inne på puben, så det var også noen Liverpoolfans i et hjørne. Med seg hadde de også en lang tynn apekatt som brukte en hver anledning til å rope: "Fuck yeah. Scousers fucking rule! Fucking rule! Fucking scousers!!"

Gikk etter hvert til stadion og fikk hentet billettene etter litt telefontrøbbel og kom oss inn. Var tidvis brukbart under tribunen før kampen med synging, selv om det gjerne skulle vært mer av det. Var dog et rimelig stort område under tribunen på WHL som i og for seg er bra om man sammenligner med Villa Park, men samtidig blir det vanskeligere å få til det samme trykket. Jeg og Marcus sto sammen på denne kampen og hadde egentlig strålende plasser. Rimelig nærme Spursfansen, men derfor også nærme midten av tribunen og mål. Alle Unitedfansen var på tier 1 denne gangen pga. at klovnene i Tottenham fant ut at de skulle straffe Unitedfansen for at de ved gjentatte anledninger har stått når de har vært på besøk. Alle bortefans som reiser i et vist antall står jo, men det får være så. Stemningen var helt ok til bortebane å være, men ikke mye me synes jeg ikke. Kampen var egentlig en jevn affære der uavgjort var et greit resultat. Må innrømme jeg drømte om en drømmeavslutning når Giggs gjorde seg klar til å ta frisparket foran oss helt på slutten, og det var ikke langt i fra heller; men Gomes sto (for en gangs skyld?) en meget god kamp. Det skal vel sies at det aldri har vært reaksjonsredningene som har vært problemet hans, men helst feltarbeidet.

Etter kampen skulle jeg og Marcus gå til den nærmeste togstasjonen og fulgte egentlig bare strømmen, men endte opp med å gå langt pokker i vold, og faktisk forbi den neste stoppen også. Etter aaalt for lenge med gåing i styrtregnet endte vi med å spørre noen og ble heldigvis pekt i riktig retning. Deilig å komme tilbake på hotellet å se El Clasico og MOTD med tørre klær etterpå. Fløy hjem til Norge tidlig neste morgen fra Stansted.

Manchester United vs. Aalborg

Er lovlig sen med å oppdatere nå, men skylder på eksamensperiode og jul, selv om det nok er mest giddesløshet som må ta skylden. Fra denne kampen er det ikke så veldig mye å si. Sasa hadde fikset billetter på International Suite, vip-arealet på Stretford End Tier 1 til denne kampen, så satt på polstrede seter. Helt fantastiske plasser, men med mer kritikkverdige folk rundt. Kommer sent og går tidlig. Kom inn på setet ca 30 sek før Tevez ga United 1 - 0. Selvsagt et skuffende resultat som dog ikke betydde mye siden Villarreal ikke vant. Er ikke så mye mer å si om dette, men kan legge ut et bilde av utsikten fra plassene. Beste plassen rent utsiktsmessig jeg har hatt på Old Trafford tror jeg, sammen med plassene på South Stand mot Roma og City.