I suget etter kamp ble denne dagen startet relativt tidlig med en tur til Bishop Blaize. Møtte fort Øyvind og etter hvert Jon Martin, mens Sasa ble stående utenfor og titte inn vinduet. Stemningen på denne kampen tok seg betraktelig opp fra det generelle nivået som har vært før kamp tidligere i år, og bare mot Celtic denne sesongen har stemningen vært like god. Det er synd og si det, men på mange måter har Bishop Blaize fulgt Old Trafford i forhold til stemning. Det virker nesten som om det må et topplag til før folk gidder å gi det lille ekstra. Denne gangen var det også rimelig mye nordmenn der inne, noe som i seg selv ikke er noe problem så lenge de bidrar til stemningen. Om de gjorde det denne dagen er heller usikkert, men om de ikke gjorde det druknet de uansett i de andre som virket rimelig innstilt på å løfte taket. Et lite øyeblikk ble det dog rimelig stille inne på puben og det var når lagoppstillingen kom på skjermen. Insidere som vi er hadde vi selvsagt fått den for lenge siden, men den var nesten like overraskende selv for andre gang. Fletcher - Giggs på sentral midtbane. Mange som også inkluderer undertegnede var rimelig skeptiske, men det er vel en grunn til at det ikke er oss som styrer skuta også.
Veldig fornøyd med lydnivået på Bishop, men rimelig pessimistisk kom vi oss inn på stadion like før kick off. Kampen åpnet noe nervøst på tribunene med litt synging nå og da, men ikke det helt store. Mye hån mot John Terry selvsagt. Hadde han ikke vært en slik idiot selv kunne man nesten hatt litt medfølelse for mannen, men en slik tosk kan man vanskelig få sympati for, med mindre man holder med de blå. Kampen var rimelig jevn i første omgang som først ble dramatisk i siste ordinre minutt. Først ved en omdiskutert annulering fra en innøvd cornervariant for så at Vidic stanget påfølgende corner i mål. Årets beste spiller styrte headingen ned i bakken og i nettmaskene via håndne til Cech. Nesten like gledelig som målet i seg selv var gleden i ansiktet på Jonny Evans når man ser det i reprise. Fantastiske bilder. Som året før scoret altså United like før pausesignalet, denne gangen også på et hodestøt og United tok med seg momentumet inn til pause. Stemningen under tribunen var ikke overraskende høy etter målet og det ble stort sett sunget i sammenhengede femten før vi gikk opp igjen til andre omgang. Som en liten kuriositet kan det nevnes at det var John Terry som ikke klarte å følge Vida på 1 - 0.
Ryan Giggs sto frem som United beste i første omgang og den spilleren som virkelig tok tak. Veteranen som mange, meg selv inkludert, men da helst som ving har satt spørsmålstegn ved viste seg bare enda bedre i andre omgang. Særlig måten han startet angrep ved å forsere mellom Chelseas ledd med ball og skape ubalanse viste seg som et stort angrepsvåpen. Når han i tillegg tok enkelte returløp som om han skulle være 20 for så å gi Jonny Evans inn så ørene flagrer må dette bare varme et Unitedhjerte. United gikk opp til 2 - 0 etter mål av Rooney og den versjonen av "We shall not be moved" som gikk på Old Trafford da står ikke mye tilbake for den Celtic dro i gang på Parkhead i høst. Det er i alle fall den beste enkeltsangen jeg har opplevd på Old Trafford og ga nesten tårer i øynene. Video "We shall not be moved" kan man se her: http://www.dailymotion.com/video/x8035i_we-shall-not-be-moved_sport
Etter 2 - 0 virket det som om manges nerver roet seg og man kunne konsentrere seg mer av å nyte matchen. Da steg også stemningen og fra Rooneys mål og ut var det veldig bra og det mest imponerende jeg har opplevd på Old Trafford så langt. Så og si bra trykk hele kampen gjennom og i dødtiden var det stort sett ett og annet hånrop mot Terry som gjorde at det ikke dødde helt ut. For å gjøre ydmykelsen komplett satte Berbatov inn 3 - 0 like før slutt. Som Andy Gray så fint sa for Sky Sports:
"An emphatic statement from the Champions has just been made today".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar