Euro Away: Parkhead - Glasgow

Tok litt tid før dette innlegget kom ut pga giddesløshet, mye skolearbeid og i hele tatt dårlig tid, men bedre sent enn aldri. Onsdag for 9 dager siden gikk ferden til Glasgow for å se Celtic - Manchester United på Parkhead/Celtic Park.

Fløy ut fra Manchester Airport ca 10 og ankom Glasgow tre kvarter senere. Fra flyplassen fikk vi busstransport inn til sentrum. Jeg hadde sete 3A begge veien, og må innrømme jeg tenkte over at det var jævlig god fotplass når jeg satte meg ned. Jaja, klager ikke jeg. Etter hvert begynte representanten fra United å dele ut billetter fra bakerst i flyet og fremover. Når han kom frem igjen begynte han å dele ut konvolutter med navn på, noe jeg egentlig syntes var ganske rart, mtp. at han akkurat hadde gått bakover med en stor bunke billetter. Når han kom til meg sa jeg selvsagt etternavnet mitt, men han fant meg ikke på listen sin. Helvete tenkte jeg, nå er det blitt noe kluss. Heldigvis var det kluss i mitt favør. Kjerringa bak skranken på innsjekking hadde plassert meg med de som var på executive tur. Så mens jeg satt å spiste en relativt bra frokost hvor jeg hadde forsynt meg med rundstykker for andre gang satt de lengre bak, hvor jeg egentlig også hadde plass å spiste kjeks helt oppi hverandre. Jeg beholdt som sagt plassen på hjemreisen også hvor vi fikk servert Sandwich og både varm og kald drikke, mens de på den korte flytiden ikke rakk å servere de bakerste hverken kjeks eller kaffe/te. Hehe, en god start på dagen.

Ble kjørt med busser fra flyplassen og inn til sentrum til en stor parkeringsplass noen hundre meter fra handlegatene. 300 menn med mørke jakker pilet ut på leting etter pub. Jeg og han jeg satt ved siden av på bussen gikk sammen, men fulgte forsåvidt bare resten hvor vi etter litt leting endte på en relativt stor pub kalt O'Neils (som forøvrig er en kjede i UK). Ble noen pints før jeg og Matt (busskameraten) gikk ut et par timer og så oss rundt, før vi returnerte til samme pub. Bussen kjørte fra sentrum i 6 tiden og vi brukte vel en time til stadion pga problemer med parkering. Endte opp alt for langt fra stadion til bortesupportere, så det var en god del som var nervøse for gåturen tilbake etter kampen, men det gikk uproblematisk. Jeg må innrømme jeg aldri har hørt så mange stygge, nedsettende, komiske og egentlig veldig barnslige og simple sanger før som på den bussturen til stadion, men fy faen som jeg lo. Sanger om at Bobby Robson lukter piss, Torres ser ut som Britney Spears og at Wenger har fanga Madeleine McCann. Fantastisk. Bussturen gikk i alle fall fort unna i godt lag.

På vei opp til inngangen måtte man gjennom 5 sikkerhetskontroller før vi til slutt slapp gjennom. Heldigvis hadde jeg ingen problemer her i motsetning til ca 150 Unitedfans med gyldig billett som ble nektet inngang pga "full stadion". Latterlig. Inne på stadion var det ganske glissent når vi kom inn. Celtic Park er en mektig stadion og den nest største klubbstadion i UK. Minner mye på St. James' Park i design med en langside vesentlig mindre enn resten av stadion, men Celtic Park er nok hakket finere, og større forsåvidt enn St. James'. Bortefansen er plassert i det ene hjørnet mellom South Stand (den minste langsidetribunen) og Lisbon Lions kortsiden. Helt ok plasser utsiktsmessig, men suverent gode stemningsmessig. I stedet for å bygge så fryktelig bortover fikk vi her være mange rekker (sikkert 40 eller der omkring) i høyden noe som gjør det langt lettere å være samstemte. Etter hvert fyltes stadion opp og en god del allsanger ble spilt over stadionanlegget, de fleste dog med irsk opprinnelse, uten at det har noe å si for meg, da det drar opp stemningen flere hakk. You'll Never Walk Alone før kick off var som ventet meget høylytt. Stemningen gjennom hele kampen var meget god. Aldri opplevd Unitedfansen så bra. 3000 "top lads" på Euro away - fantastisk. Personlig synes jeg det er et stort kvalitetstegn når man klarer å holde en sang gående lenge, så United Calypso i 10 strake minutter fortjener kreditt. Sterkt!

Celtic gikk jo relativt tidlig opp til 1 - 0 etter en strålende avslutning av Scott McDonald foran målet "vårt". Skottene er jo kjent for å være rimelig lidenskaplige i forhold til fotballen sin. Ikke bare jublet de høyere enn engelskmenn. De jublet lengre og villere også. Ble nesten redd når man så hvordan det klikket for de. Først gikk "And if you know your history" før de slo til med en versjon av "We shall not be moved" som jeg aldri har hørt maken til. Har aldri hørt noe i nærheten hva noen sang angår heller. Det trykket så sinnsykt innenfor Parkhead at man må bare beundre skottene. Helt fantastisk. Har vanskelig for å se hvor jeg skal oppleve sånn trykk her i England. Etter målet var det tidvis fest blandt hjemmefansen med et trøkk som slo i mot deg som bølger på hvert angrep. Mye likt følelsen du får når Arsenal angriper på Emirates. Unitedfansen, som var som jeg har sagt før "top class" denne kampen forsøkte å mobilisere å svare hjemmefansen, men de første 5-6 minuttene etter målet gikk det rett og slett ikke. Om noen startet en sang hørte rett og slett ikke de andre blandt bortefansen hva som ble sunget pga det vanvittige bråket inne på stadion. Irriterende, men samtidig må man nesten bare bli sjarmert av det.

Pausen ble også brukt til å spille velskjente irske folkesanger, noe som bidro til å holde stemningen oppe blandt hjemmefansen. 2. omgang ble nesten power play mot Celticmålet uten at United produserte særlig. Stemningen holdt seg likevel meget bra. Det sies jo om bortesupporterne på CL-kamper at de er enda et hakk over bortesupporterne i PL og det stemte i alle fall ved denne anledningen. Ekstremt deilig å se Giggs heade inn returen fra Boruc for å sikre et meget viktig poeng. Når resultatet ble som det ble i Danmark går egentlig seier og uavgjort for akkurat det samme, selv om Berbatov nok burde puttet på overtid.

Etter kampen ble vi holdt ca 20 minutter før vi gikk tilbake til bussene og etter hvert kom oss til flyplassen. Vi ble egentlig nektet inngang på flyplassen når vi kom frem av noen vakter, men etter at ei gammel kjerring som knapt klarte å gå "sprengte" muren av vakter var det fritt frem for alle. Når vi kom frem til sikkerhetskontrollen så vi grunnen: Unitedspillerne ventet på å komme seg gjennom kontrollen. Syngingen begynte umiddelbart og stemningen sto i taket. Etter et lite 10-minutt var spillerne gjennom, mens vi sto på utsiden og ventet utålmodig. Flyet ble forsinket, så jeg måtte vente et par timer på flyplassen før jeg kunne ta toget hjem til Leeds. Ble sittende å prate med et par 40-50-åringer fra Nottingham som i alle fall i følge seg selv hadde vært personlige mangere for Ben Hutchinson (nå Celtic) i tiden han var unggutt i Forrest før han ble solgt til Middlesbrough. Om dette er sant vet jeg ikke, men tiden gikk i alle fall fortere. Kom tilbake til Leeds, 22 etter jeg dro, utslitt. Men en fantastisk tur som absolutt ga mersmak så en euro away til i løpet av sesongen er absolutt et mål.