Villa Away

Sist lørdag var det klart for det som tidlig ble pekt ut som et av sesongens høydepunkt. Kveldskamp i Birmingham - Villa Away.



Sto opp grytidlig for n'te lørdag på rad og tok toget fra Leeds til Manchester klokken 9 for å ta en buss fra Manchester til Birmingham. En omvei og ikke minst mer tidkrevende enn det ville vært å ta toget direkte fra Leeds til Birmingham, men hva gjør man ikke for å bygge et nettverk?

Gikk på bussen i Chorlton St. like utenfor busstasjonen i Manchester litt over halv 11 , rimelig spent mtp at den eneste jeg har snakket med før som skulle på den bussen var han som skaffet meg Arsenal- og Villabilletten. Satt med ned på et tilfeldig sete med posen min med 4 pints. Det var tross alt bare en 2 timers busstur. Det første som ventet var et par kommentarer fra gamlegutta på setene bak. Tre tullinger med en 24 pack øl hver. Jeg var kjerring ja, liten tvil om det. Åpnet den første ølen og da var vi i gang. Rimelig lett å komme i kontakt med folk på en sånn tur mtp at man skal tilbringe noen timer sammen på bussen og alle er på leting etter en pub når vi kommer frem. Etter å ha vært her borte en liten stund nå møter man blandede meninger om en nordmann som støtter United. Ingen forstår hvorfor, siden man har et eget lokallag i Norge. Noen synes det er greit selv om de ikke forstår, andre er negative. Det beste med gjengen på denne bussen var at de ga faen hvor du kom fra. Folk var fra rundt om selv, så de hadde forsåvidt ikke så mye de skulle sagt uansett. London, Newcastle, Norge eller Salford. Samme faen, selv om et par av karene syntes nordmenn var å foretrekke over cokneys. Så lenge man ikke kommer med norsk flagg som enkelte idioter har gjort på Old Trafford i år, eller bare kan Solskjærsangen går det vel greit. Når vi nærmet oss Birmingham måtte all ølen i baggasjerommet på bussen, da det ikke er lov til å drikke på sånne busser. "15 minutes lads". Hysteriske tilstander på gamlingene bak meg. "Matt, how many you've got left?" "6, I think". "Fuckin' hell, I'm lackin' behind". Hvorfor man på død og liv skulle drikke opp alle de 24 boksene skjønner jeg egentlig ikke, men ingen av dem klarte det. Bestemann endte vel opp på 21 så vidt jeg husker, med 3 på det siste kvarteret.

Vel fremme i Birmingham stakk vi på en pub i sentrum. Gikk etter hvert videre til en mindre pub, like ved spillerhotellet til United hvor vi fikk være i fred fra Villafansen. Ble bare sittende å prate med folk fra bussen frem til halv 4 tiden, da jeg stakk til New Street og møtte Øyvind (fra Moskva) og en kamerat av han. Dro opp til stadion hvor vi møtte en hai før vi kom oss inn på stadion. Hadde billett på øvre del denne gangen for en gangs skyld. Hatt på nedre del alle de andre kampene i år, men det er greit med litt utsikt også. Bare for å ha nevnt det så er Villa Park er rent helvete når det kommer til ganger og dass. Jeg ble advart av Kenneth på forhånd om at det var trangt der, men jeg må ærlig innrømme jeg ikke hadde forventet det så ille likevel. Gud bedre, det gikk knapt an å komme seg frem, en halvtime før kick off.

Gikk inn på plassen min rimelig tidlig, men stemningen var bra allerede før kick off. Man kunne forsåvidt merke det i gatene rundt stadion. Kveldskamp med flomlys. Relativt greie politifolk som tillot drikking helt innstil stadion. Fult av småberuste Unitedsupportere på bortetur. Dømt til å bli bra. Med unntak av Parkhead har jeg ikke opplevd å holde en sang så lenge som vi gjorde før kick off med "Champions of England - Champions of Europe". Over 10 minutt sammenhengende før det i hele tatt har kommet en spiller på banen er sterkt. Stemningen i første omgang var delvis veldig bra på øvre del. Særlig på sanger som "Pride of all Europe", "You've only come to see United" og "The Villa Park is never full" trykket veldig bra. Spillet var desverre ikke mye å glede seg over med et kompakt og godt Aston Villa og et tannløst United. Spørsmålet i ettertid blir vel om vi ble spilt dårlige av Villa, eller om vi bare var dårlige, men slik som enkelte presterte utpå der heller jeg nesten mot det siste. 2. omgang ble ikke like bra som første. Rooney burde puttet oss i front, men blåste denne, som alt for mange andre sjangser til rad M på tier 2 og stemningen falt i likhet med spillet. I alle fall på øvre del, men jeg har fått rapporter på at stemningen faktisk var best i 2. omgang på tier 1.





Turen hjem ble likevel bra. Ble sittende ved siden av en på min alder denne gangen så praten gikk lett om både kampen og denne sesongen. Eneste problemet var at både han og kameraten, som alle andre engelskmenn ikke har et snev av virkelighetssans når det kommer til vurdering av Carlos Tevez. Tevez jobber og kriger. Løper utrettelig og har uttalt han vil være i United. Alle gode egenskaper. Men så var det over til hva argentineren faktisk presterer på matta om dagen. Det største ankepunktet mot han er at han sinker hvert forbanna angrep han er borti ballen. For når Tevez er borti ballen er det ikke en gang. Det er heller ikke to, tre eller tolv. Det er med tretti opphøyd i sjette. I tillegg er han selv for treg til å kunne utrette noe på egenhånd, han er alt for sjelden i avslutningsposisjon og avslutningene er det sjelden noe futt i for tiden. Blikket for spillet er ikke så værst, og heller ikke pasningene. Synd vi aldri får sett mer enn støttepasninger siden han bruker så mange touch at alle medspillerne har brukt opp bevegelsene sine og Tevez må sentre på tvers til en back eller tilbake til stopper eller en dyptliggende midtbanespiller. Så kommer hylekoret. "Har du glemt hva han gjorde i fjor? Han scoret jævla mange viktige mål og samarbeidet med Rooney var magisk!!!!!!!" Nei jeg har ikke glemt hva han gjorde i fjor. Ja, han scoret noen viktige mål, særlig målene mot Lyon, Blackburn og Spurs blir ikke glemt med det første, og nei samarbeidet med Rooney i fjor var ikke så forbanna fantastisk. De viste også i fjor at de er for like og at det i enkelte situasjoner kreves noe annerledes på topp. Samarbeidet de to i mellom var oppskrytt og det samme synes jeg Tevez var, i hele fjor. En fattigmanns Rooney.

Foruten Tevezdiskusjonen var turen hjem trivelig. Alle kunne skåle i at Nani "is the biggest twat ever played in United" og stemningen ble fort god igjen. I likhet med på bussturen i Glasgow kom det etter hvert en del kreative sangforslag opp, noen nye og noen de samme som på turen i Skottland. Irriterende å ikke alltid få med seg teksten, men det kommer vel flere sjangser. Kom tilbake ca halv 11 i Manchester, ca 12 timer med øl siden avreise - utslitt. Umulig å holde seg våken på toget til Leeds og hoppet inn i taxi fra togstasjonen og hjem, en timinutters gåtur. Om 2 dager er det byderby. Begynner å glede meg veldig nå, samtidig som nervøsiteten har meldt sin ankomst. Legger med et bilde av søndagens billett som det siste i denne posten. Skal møte en evig takknemlig Sasa før kampen, så søndag blir bra så lenge vi slår de laserblå fra Eastlands.